BERTIL

Bertil er historien til en nydelig, pjusken og sky katt som dukket opp hos familien Jacobsen en dag. Der mange ville sett ”bare en villkatt”, så familien en redd katt som søkte trygghet og mat. Bertil er i dag et fullverdig og kjærlig medlem av familien Jacobsen. Her er historien som viser at det nytter å bruke tid og kjærlighet på å få en vill katt til å bli en kosekatt:

Bertil var en eierløs ukastrert hannkatt som dukket opp i mitt nabolag i februar 2005 . Et fælandes lurveleven med katteslossing om natten var det her. Bertil var nok skyld i det som foregikk om natten, men han var så sky at vi fikk sett han skjelden og overhode ikke på nært hold. Etter hvert som dagene ble lysere og en forsøkte å ta katten i nærmere øyensyn, så en at det sto svært dårlig til med Bertil. Han hadde kjempestore floker i pelsen og han var svært skitten og mager. Den så ut til å være syk den stakkars pusen.

I april lyktes det å fange inn katten i felle. På nært hold var katten et forferdelig trist syn. Det var nærliggende å tenke at en hadde med enda et nytt offer for katteaids å gjøre. Den ble brakt til veterinær og ble der testet. Stikk i strid med alle spådommer viste det seg at prøven var negativ. DBH tok deretter videre ansvar for pusen og han fikk navnet Bertil. Bertil ble undersøkt, behandlet for alle sine lidelser. Flokene ble klippet av og den måtte trekke en knekt hjørnetann. Den ble kastrert og det var også nødvendig å sette den på en antibiotikakur. Bertil var en skikkelig vill fresekatt men spiste med stor apetitt. Han sto midt oppi matskålen med forbeina og glefset i seg som om han tenkte at det ble lenge til neste gang han kom til å få mat.

For Bertils fremtidige liv var det ikke mange alternative løsninger å velge mellom. Bertil var vant til et liv ute. Det ville ikke vært mulig å plassere den inn i et nytt hjem. Det ble avgjort at katten skulle mates og holdes under oppsyn der hvor den ble fanget inn. Etter noen dagers opphold på veterinærklinikken ble Bertil sluppet fri igjen i kjente omgivelser. Han forlot buret sitt som en rakett og det gikk flere dager før han omsider dukket opp igjen ved matskålen som ventet. Under et takoverbygg der hvor matskålen var plassert, ble det stelt i stand soveplass i en tett trekasse med en liten åpning i. Det måtte en skikkelig nedbørsrik ruskeværsnatt til før Bertil våget å ta soveplassen i bruk.

Etter få dager hadde Bertil akseptert sitt nye tilholdssted, og tilbrakte natten der. Fra da av startet en tidkrevende prosess med tilnærming til Bertil og å lære han å stole på mennesker. For å få Bertil til å vise seg om dagen måtte en følge faste matetider. Den dagen da Bertil kom matmor i forkjøpet og satt og ventet på maten sin, var den andre milepelen i løpet nådd. Bildet av Bertil er tatt i en slik situasjon.

Det var blitt juni måned. Bertil hadde lagt på seg og var begynt å stelle pelsen sin -og det var for lengst blitt ro i nabolaget om natten. Neste skritt på veien ble en langdryg affære. Å komme fysisk nærmere Bertil enn fire-fem meter syntes å bli umulig. Bertil mjauet og kommuniserte ikke som andre katter. Bertil kunne bare frese.

Med millimeter fremskritt hver dag lyktes det til slutt å få berøre han såvidt. Det var da blitt august måned. Da det målet var nådd opplevde vi store fremskritt hver dag. Det ble etter hvert slik at klapping og stryking ble viktigere for Bertil enn maten. Inntil oktober hadde all kontakt med Bertil foregått utendørs.

Så en dag var Bertil modig nok til å se inn i huset vårt. Noen dager senere var han klar for å komme innenfor. Med åpen dør kunne Bertil selv bestemme om han ville gå ut igjen eller bli værende inne. Bertil ville bli. Kansje var det første gang i løpet av sitt 3-4 årige liv at han hadde vært innendørs. Han ville ha maten sin servert innendørs og han hadde et kjempe stort behov for å bli klappet. Tålmodig venter Bertil på disse daglige rutinene våre. Han er noe med det mest trofaste individ som finnes. Nå kan han nok tilbringe timer på fanget om en tar seg tid til å sitte å stryke på han. Å følge fremgangen Bertil har gjort i løpet av ti måneder har vært svært givende på mange måter. .

- Berit