Halsbånd og chipping

I løpet av kort tid er det sannsynlig at det vil bli pålagt å merke alle katter. Det er helt naturlig at hunder har halsbånd med navn og adresse – og stadig flere hunder er i tillegg også chipet. Det bør være akkurat like naturlig å merke katten sin! Der finnes ikke noe tristere enn når folk sier:

- Vi hadde en gang en katt – men plutselig var han vekk...

• 80 % av alle kattene Dyrebeskyttelsen tar hånd om hadde et hjem – som de rotet seg vekk fra. Kun et fåtall ganger klarer vi å finne tilbake til eier. Er katten chipet og har halsbånd – finner vi ALLTID tilbake til eier!!

• Ved chiping får katten din en bitteliten chip som festes under bedøvelse i nakken. Med hjelp av en skanner kan vi lese av navn og adresse på registrert eier – og gjenforene katt og, forhåpentligvis, lykkelig eier. For at alle skal kunne se at katten er chipet – vil katten få tatovert bokstavene ID i øret.

• Ved å bruke halsbånd med telefonnummer OG adresse er det lett for alle å se at katten bor et sted og HVOR.

• Det er viktig å både bruke halsbånd OG chip fordi halsbåndet kan falle av - men er kjempeenkelt for alle å sjekke – mens chipen sitter trygt - men krever ørlite mer innsats for å hjelpe katten.

• Det er ikke bare i tilfelle katten roter seg vekk at du må merke katten din. Men tenk så greitt den dagen katten din blir utsatt for en ulykke og fraktet til dyrlegen med en mindre skade men som må behandles: uten å få vite hvem som eier katten, kan dyrlegen ikke gjøre annet enn å avlive katten. Er den merket, er det lett å få tak i deg slik at du kan redde vennen din. Og skulle den bli utsatt for en ulykke, og dø, vil et halsbånd gjøre det enkelt å få gitt deg beskjed om det også.

Myter om halsbånd

• Katter henger seg bare fast og kveles med bruk av halsbånd.
  - Katter skal enten ha klipshalsbånd som løser seg ut om katten henger seg fast – eller strikkhalsbånd som vider seg ut. Katter skal ALDRI ha hundehalsbånd med beltespennelås – da kan de lett henge fast. Ved klips- eller strikkhalsbånd er ulykkene uhyre sjeldne – samtidig som de redder livet til tusenvis av katter som bruker et. Det er også viktig å huske at airbag og bilbelte i sjeldne og spesielle tilfeller kan være årsak til at et menneske dør – men vi slutter selvfølgelig ikke å bruke noen av delene fordi fordelene er laaangt større enn ulempene. Slik er det med merking av katt også.

• Katter skal vel ikke ha halsbånd som en hund!
  - Hvorfor ikke? Hvorfor er det helt naturlig for en hund å ha halsbånd, men ikke for en katt? For 50 år siden var det heller ikke naturlig å ha halsbånd på hund. Nå er det helt vanlig, og folk stusser om de treffer en hund uten halsbånd. Så hvorfor ikke katter??? Selvfølgelig skal kattene også merkes og sikres best mulig!

• Katten vil ikke ha på seg halsbånd – han blir helt rabiat da stakkars..
  - Jaha...Selvfølgelig synes katten det er litt rart med en gang – men vi setter halsbånd på alle våre ca 200 katter årlig – og alle vender seg til det i løpet av et par timer. Selv den særeste katten av alle.

Mange tenker; ”Ja, sikkert greitt med merking av katt for de som bor i tette byggestrøk – men mine katter trenger det ikke fordi....”
Da sier vi: Sukk....

Les nedenfor en utvidet versjon av en sann historie fra dagboken vår – det bør få alle katteeiere til å innse at øremerking og halsbånd er for alle katter...

Halsbånd, halsbånd, HALSBÅND!!!!!!

Daglig møter vi sterk skepsis når vi ber folk sette halsbånd på kattene sine. De aller fleste sier:
- Hvorfor det?
- Nei, det vil vi ikke – for da kan de henge seg fast å kvele seg!

La meg fortelle mine 4 SISTE erfaringer med katter uten halsbånd – så kan dere tenke videre selv....

PELLE

Mine foreldre bor i lille, vakre og bortgjemte Farsund. De bor på Vik, 8 km fra sentrum, og nesten 2 km innover i skogen fra en riksvei. Der inne ligger der 12 hus i en klynge. Alle kjenner alle, og alle vet hvems katter er hvems.

Da vi flyttet til Bergen, overtok mine foreldre katten min Pelle – en vakker, ravnsort, kastrert katt. En skikkelig brelegutt ovenfor kjente, men sky ovenfor fremmede. På Vik har ingen katt noen sinne tustet seg vekk, eller blitt påkjørt – så tanken med å få på et halsbånd på Pelle var blitt med tanken.

Da jeg var hjemom for et par uker siden, fant jeg en kul på Pelles mage – og avsted det bar til dyrlegen 3 mil unna. Jeg hadde tatt med meg halsbånd fra Bergen til Pelle – vi i Dyrebeskyttelsen Norge bør jo gå foran med et godt eksempel. Planen var å sette på halsbåndet etter vi hadde vært hos dyrlegen...

I det vi var midt mellom bilen og dyrlegekontoret, spratt katteburdøren opp – og Pelle jumpet ut – og rett til skogs...

Heldigvis var der litt nysnø – men med 11 katter i nabohusene var det ikke lett å velge ut riktig kattespor å følge...
Jeg valgte det sporet som gikk mest på kryss og tvers – og fulgte etter. I to timer trasket jeg rundt i skogen etter et kattespor jeg håpet tilhørte Pelle. Til slutt endte sporene ned i en liten grotte. Men selv om jeg lokket og ba, kom ingen svart katt til syne. I mange timer satt jeg utenfor – til ingen nytte. Til slutt bar det hjem til mine foreldre for å hente kattefella, kattemat, kopiere opp bilder og tekst om Pelle – og få på seg tykke klær – for så pass visste jeg:
Jeg MÅTTE MÅTTE få fatt på Pelle raskt – for han er såpass sky at det ikke er sikkert at han ville oppsøke fremmede når han ble sulten – og da vil han trekke innover i skogen – hvor han har null sjanse til å overleve – med tanke på kulden, mangel på mat og reven... ... Og HVIS han skulle oppsøke folk, ville ingen likevel vite hvem som eide katten når han ikke har halsbånd. Sannsynlig ville de, som mange dessverre, tenke at han bor sikkert rett i nærheten så vi gir han ikke mat for da blir han værende... Og så ville han trekke inn i skogen..
Første natten Pelle var borte var det -15 grader og stiv kuling...

Jeg trasket hele tirsdagen i skogen fra tidlig morgen til klokken 02.00 – kun avbrutt av jevnlig opptining av føtter, nese, hender og ører. Resten av familien bidro de også.

Onsdagen måtte jeg gi opp etter 5 timer i skogen å kjøre til Bergen – jeg skulle i et møte på kvelden jeg ikke kunne avlyse. Torsdag tok jeg flyet ned igjen..Vi kokte fisk til fella, lokket, truet og brukte et dusin lommelyktbatterier. (Ble i hvert fall kvitt mørkredselen min...) Vind og stadig nysnø gjorde at vi kunne følge kattespor. Men angsten for at kattesporene ikke hadde noe med Pelle å gjøre, var stor..

Hele fredagen gikk. Følelsen av å møtte gi opp letingen meldte seg – men tanken på at han var uten halsbånd 3 mil hjemmefra var langt større.

Sent utpå kvelden skulle jeg sjekke fella en siste gang før den måtte deaktiveres for natta; vi hadde hatt den stående hele uken utenfor grotten jeg mistenkte var tilholdsstedet hans. Og da lyset fra lommelykten traff fella, sank hjerte; der satt jaggu Pellegutten!! Turen i mørket ned fra fjellet med ei svær felle med en tung Pelle oppi skal jeg ikke gå inn på – men etter 5 dager i minusgrader og snøfokk på leting etter gogutten – var det ingenting..

Pelle har siden den dagen vært den stolte bærer av et gult refleksbånd med adresse og telefonnr i.

BAJAS

I forrige uke kom nabojenta, Julie, på 6 år løpende.
- Katten din er lei av å være ute!
En fort opptelling viste at alle mine små venner var inne – men jeg ble med ut. Der satt det en liten krabat på ca 6 måneder og gråt sine modige tårer. . For ung til å ha blitt kastrert og øremerket – og selvfølgelig uten halsbånd.. Vel, det var bare å begynne standard prosedyre: inn med pus, haug på matskåla, finne frem kattesand/kattedo – og fotoapparatet. Et bilde og litt tekst – så var det rundt på alle postkassestativene i 1 km avstand: for eieren finnes – men katten har ingen sjanse å finne hjem igjen. Så var det bare å vente på at eier skulle gå i postkassen sin.. De var oppriktig glad i katten sin – men hadde ikke tenkt over viktigheten av halsbånd – og hvor enkelt det hadde vært for alle å enkelt finne tilbake til eier.. Så Bajas fikk med seg et barskt gult reflekshalsbånd da de dro..

To dager etter ringte telefonene: - Er det du som har funnet katten vår?
Eieren bodde 600 meter unna! Og katten hadde vært borte i 5 dager – borte for godt trodde de..

RUSTY

Kvelden etter Bajas dro hjem, fylte vi diesel på Loddefjord etter å ha sett ISTID 2. En stor katt som rotet oppi søppelbøtten vakte min interesse – ingen tvil om at han var hjemløs... Så startet jakten...Katten var sky og lot seg ikke enkelt fange: i over en time lokket jeg mens han gråt til svar. Han gikk foran, ventet på meg til jeg kom nære før han gråtende gikk litt til – sånn holdt vi på. Til slutt måtte han gi etter for tørrforet jeg hadde i hånden (alltid med meg mat i bilen). Når han først var fanget, viste han seg å være svært kosete – og til min gledelige overraskelse var han ØREMERKET! Så det bar rett hjem og inn på katteregisteret og taste inn nummeret i øret; joda – her stod gogutten; Rusty var hans navn.
Dagen etter ringte vi eieren – jeg var spent på hva slags forklaring jeg ville få på hvorfor katten tydeligvis ikke bodde hos eier lengre – og var klar for å dele ut en skjennepreken.

Men den hyggelige stemmen som tilhørte Rustys eier brast i lykkelig gråt da hun hørte hvorfor jeg ringte; Rusty hadde de aktivt letet etter i over ETT ÅR! Han hadde rømt da de hadde vært hos dyrlegen... (Noe kjent med den historien ja..)
At Rusty var øremerket hjelp meg å finne eieren. Men hadde han hatt halsbånd med adresse og tlf – er muligheten stor for at andre hadde tatt hånd om han tidligere fordi det hadde vært GODT SYNLIG at katten hadde et hjem. Mange katter får ikke hjelp til å finne hjemmet sitt igjen fordi finner er redd for å ende opp med katten selv...Med halsbånd ville denne ”frykten” forsvinne.

SOLAN

Solan er broren til Jinxy. De var begge øremerket da de kom til meg for å bo 2 uker – men uten halsbånd. Tanken slo meg; sett på halsbånd!!! Men jeg tenkte at det var ingen hast; de skulle bo 2 uker på kjøkkenet mitt i 2.etasje. Halsbånd skulle de få når de skulle videre...

Etter en uke skjedde det; Solan fant ut at han klarte å komme seg ut av vinduet som stod i lås...Vips var han ute på terrassen – og vips så hoppet han ned på bakken 4 meter lengre ned. Og borte vekk var Solan..

Solan hadde bare vært hos meg en uke – og var en katt som ikke oppsøker fremmede. Panikken bredte seg raskt – og da printeren fusket under utskrift av bilde og tekst om Solan – kokte det.. Så var det påàn igjen: rundt på postkassestativene i 1 km omkrets – lange puuus-puuus-pussss ropeturer tidig som sent – og mange nye grå hår og flere små bekymringsrynker..

Søsteren Jinxy gråt sine modige tårer – og gjorde tanken på stakkars Solan ute alene i mørket enda verre.....

Hele nabolaget var med på jakten, alle spurte jevnlig om Solan var kommet til rette...Alle naboungene kikket bak busker og i kratt – ingen Solan...

Jeg var nær gitt opp, halvannen uke etter, da et bustete hodet stakk frem fra hushjørnet! Solan!! Det skulle en halv dag med lokking før han stolte på meg og overgav seg.
Synet av Solan og Jinxy, tett inntil hverandre i kurven – med hvert sitt skinnende gule klipshalsbånd – er helt hærlig!

Disse fire historiene er mine ”private”. I tilegg kommer alle henvendelsen vi får daglig gjennom Dyrebeskyttelsen Hordaland. ALLE vi som jobber som frivillig i Dyrebeskyttelsen opplever identiske historier UKENTLIG. Disse fire historiene mine er dessverre ikke verken unike eller sjeldne.

Jeg valgte å fortelle disse nettopp fordi de skjedde privat – og ikke fordi jeg er en del av Dyrebeskyttelsen. Og de viser hvor stort problemet er – og hvor enkelt det hadde vært å unngå de!!:

Øremerk OG bruk halsbånd på katten din. Ikke enten eller BEGGE DELER. . For halsbånd kan falle av – og da er øremerket der. Og øremerket er ikke så lett å se + kan bli litt vanskelig å lese – og da viser halsbåndet lett hvor katten bor.

Velg et halsbånd med klips eller i strikk – så henger katten din seg ikke fast. Bruk aldri halsbånd beregnet på hund tilkatt!!

Haldis Quale
Dyrebeskyttelsen Hordaland